Fortellingen er fragmentarisk, tidsaspektet skifter stadig. fordi det er et menneske med et urolig sinn som forteller etter hvert som minnene dukker opp.
Det blir en oppvekstskildring, sett gjennom en sinnsforvirret person, hvor skriveprosessen er en slags renvasking for noe som plager ham. Denne renhetsmanien har i stor grad styrt livet hans, dusjing og klesvask dag ut og dag inn, han vil bli ren.

Vi danner oss etterhvert et bilde av oppveksten hans, forholdet til faren som drikker for mye, moren som er fet og uten kontakt med omgivelsene. Alle illusjoner som samhold og et verdig liv i et lite miljø er tapt, gutten opplever dette så sterkt at han etterhvert mister styringen.
Et sterkt psykologisk portrett som gir innsyn i hva som kan forårsake en farlig og nedbrytende utvikling hos et menneske.

Se også Tillers nettsted for flere anmeldelser.

Når denne boken presenteres er det snarere fordi det så langt ikke er funnet en eneste omtale av den, og innholdet fortjener oppmerksomhet.

Vi skal merke oss undertitelen; Cappelens årlige litterære revy¸ dette innebærer at 
utgiveren åpner for en blanding av debutanter og etablerte forfattere, samt at både fotografi og sakprosa får plass.  Dette gjør ikke boka mindre leseverdig, snarere tvert i mot.  Erfaringen har vist at debutanter i denne antologien senere blir interessante forfattere og poeter. Det er med glede vi kan notere oss velskrevne bidrag fra ukjente og nye navn, uten at noen skal fremheves. Les selv.

Den første halvdelen av boka er viet debutantene, i den andre er inviterte forfattere.
Tine Kjær  skriver morsomt og innsiktsfullt om det å være forlagsredaktør; vurdere, anta og forkaste litteratur, og om rollen som konsulent for forlagets forfattere. Det helles nok kalt vann i blodet på potensielle forfattere når hun forteller at av åtte hundre innsendte manus til et forlag, blir det bøker bare av to av dem.

Av de inviterte forfatterne kan vi bl.a. glede oss over dikt av Karin Fossum,  to noveller av Frode Grytten, og Stig Sæterbakkens kostelige ”Sauermugg Rex” hvor han gir oss et siste innspill om Filla, konen til Sauermugg, som vi møtte i romanen med samme navn. Det er ikke mange som overgår hans infame humor. En antologi til glede for mange!

Inghill Johansen er av dem som fortjener mer oppmerksomhet. Hun fikk meget positiv mottakelse for sine to første bøker; romanen ”Hjertehvitt”  i 1991 og ”Suge” i 1996, som er kortprosa.

Årets bok, ”Klage” er liten og kortfattet som hennes to første bøker, og tar for seg et gravalvorlig emne, fordi alle tekstene kretser rundt kirkegården. Vi møter flere fortellerstemmer; bl.a. mannen  som skriver til kirkevergen med instruksjoner om hvordan han vil legges i kisten, en annen om hvilket navn som skal stå på gravsteinen hans. Graveren får også komme til orde, likeså presten med sine dagboksnotater.

Selv om døden  er hovedtema, er det ikke angsten som preger tekstene. Inghill Johansen
lar sine personer tenke praktisk om temaet, også om livet etter døden, og om verdighet
både før og etter at den inntreffer.

Tekstene er usentimentale, korte og uten unødvendige ord, boken er slett ikke bare alvorlig, vi aner en viss barokk humor noen steder. En troverdig bok om hvordan
vi forholder oss til egen og andres død.