Redaksjonen har ordet

60-års-skriftet er et speil av dagens situasjon når det leses av ettertiden. Vårt jubileumsønske er en fyldig beretning med perspektiver på kulturpolitikken fra 1926-2001. Det har Østfold biblioteklag fortjent ved 75-års-jubileet, når også vi hører med til historien.

Arne Kr. Sollid

Forord

Etter det ble det styreverv, studieturer i ulike himmelretninger, men mest mot Sverige og Danmark. Hvem glemmer vel møtet med dansk bibliotekarstand og svensk bibliotekbygg-standard. Vi var stumme av beundring, men var pååsatt på å ta veldig fatt da vi kom tilbake til vårt Smålens amt!

Det ga resultater, det er jeg overbevist om. Og den lagånd som fantes blant medlemmene var utrolig, det skillet som var antydet mellom " de med og uten skolen", ble utvisket - heldigvis. Veteraner og ungsauer om hverandre, det ga inspirasjon og vekst i laget. Alt var ikke rosenrødt, det var små pengebeløp til disposisjon, men det ble framgang og det ga resultater.

Mitt ønske blir at årene framover blir "et lag i vekst", men det kreves innsats og vilje til at hvert medlem gjør noe for laget i årene framover.

Tove Lund

Å være biblioteklagsleder

Dette var en heller upassende innledning til en hilsen i et jubileumsskrift. Det sier intet om hva et biblioteklag er/kan/bør være. Det beskriver bare den nåværende leders følelser overfor vervet.

Et biblioteklag er akkurat det en gjør det til. Et styre kan gjøre det til så mangt med full støtte i formålsparagrafen. Men ett er sikkert: Det bør være mer av det det er. Det er min viktigste erfaring etter 3 år.

"Å fremme norsk bibliotekvesen", både ved bevisstgjøring av egne medlemmer og opplysning utad i samfunnet, - for et gigantisk arbeidsområde, så mangeartet og detaljrikt.

Å arbeide i bibliotek, hva er det? Det kan være nyttig for oss kulturens flittige fotfolk en gang i mellom at vi rister av oss de daglige rutiner, og ser disse i sammenheng med de fundamentalt viktige sider ved vår kultur, som vi arbeider med.

Hva med kunst - som innen vårt arbeidsområde som oftest betyr litteratur?

Er kunst viktig? Kan kunst forandre verden? Jeg svarer uten videre ja på begge spørsmål, uten en gang å rødme. Ikke kunst brukt som propaganda og agitasjon, men det kunstverk som når oss på det riktige tidspunkt i vår egen modningsprosess og utløser gjenkjennelse, som igjen fører til større selverkjennelse.

Stadig større selverkjennelse er grunnlaget for vår bevissthet om virkeligheten.

Det er mennesket som forandrer verden, ikke kunsten. Men kunsten er en kilde som bevisstgjør mennesket. En kilde som alltid fornyer seg og som er så rikholdig at alle typer mennesker i alle livsfaser har noe å hente.

Vi søker til kunsten for å få et mer bevisst forhold til virkeligheten, eller for å flykte fra virkeligheten. Vi gjør alle begge deler til forskjellige tider, avhengig av i hvilken livssituasjon vi er.

Vi som arbeider i bibliotek er formidlere i denne prosessen. Til ære for vårt kjære biblioteklag synes jeg vi burde blankpusse denne tanken og sette vårt arbeid inn i den virkelighet det hører hjemme i.

Vi har en demokratisk styreform her i landet. Det er en uhyre krevende styreform for enkeltindividet. Det krever at vi kontinuerlig tilegner oss kunnskaper om alt som er relevant for samfunnsutviklingen.

Den høye grad av folkeopplysning demokratiet fordrer, vil selvfølgelig alltid være et uoppnåelig mål. Men for at demokratiet ikke skal bli en parodi, må alle dets innbyggere ha rimelig adgang til den viten som ligger til grunn for beslutningsprosessene.

Finnes det noe annet sted enn i biblioteket en får presentert forskningsresultater og etiske- og politiske ideologier som forfekter motsatt syn bokrygg ved bokrygg?

Finnes det noe annet sted som har mulighet til å så tvilen i oss alle, tvilen på egen fortreffelighet og andres slagord - tvilen som er dumhetens fiende?

Så la oss blankpusse formidlerrollen en gang til.

Og er det forbausende at en biblioteklagsleder får de følelser jeg innledningsvis nevnte?

Til slutt en varm tanke til tidligere formenn og styrer i Østfold biblioteklag. Det er de som har anslått den vennlige og aksepterende tone som råder i laget og som det sittende styret nå nyter godt av.

Marit Kjærre

Kaja Stabell

Hun er vel den enkeltperson som har satt de største spor etter seg i lagets historie.

Hun kom som førstebibliotekar til Fredrikstad i 1934 og ble sjefsbibliotekar i 1936.

Etter at Østfold bibliotekforening hadde ligget i "dødvannet" en tid, var Kaja Stabell drivkraften i å få rekonstruert foreningen i 1938, og hun påtok seg også å samle foreningen på nytt etter krigen i 1945. I flere år var hun formann, men etterhvert påtok andre medlemmer seg denne oppgaven, selv om hun hele tiden hadde en fast hånd med i styret.

Oppslutningen om foreningen var utmerket og årsmøtet ble holdt på søndager, slik at alle skulle ha mulighet til å delta. Fra 1944 - da hun fikk tillagt sentralbibliotekvirksomheten for Østfold til Fredrikstad bibliotek - var hun det samlende midtpunkt for all bibliotekdrift i fylket. Etter aktiv innsats og pågangsmot fikk hun etterhvert i gang Bibliotekbuss, Boksentral for skoler og Studieringsentral. Det ble også satset mye på kursvirksomhet både for skolebibliotek og folkebibliotek; de fleste kurs lagt til Fredrikstad med Kaja Stabell som arrangør og i stor grad også som foreleser.

Kaja Stabell var selv et arbeidsjern, ofte først på plass om morgenen og sist om kvelden. Hun var glad i og stolt av sitt yrke og arbeidsplass, og hun inspirerte alle sine medarbeidere til å yte sitt beste. Hennes arbeid for videre oppbygging av bibliotekvirksomheten i byen og fylket, resulterte i at hun ved kommunens avskjedsfest for henne ble tildelt Norges byforbunds hederstegn. (Som første kvinne overhodet). På biblioteklagets årsmøte 26.5.1963, ble hun utnevnt til lagets første æresmedlem.

Kaja Stabell sluttet som biblioteksjef 31.3.1963 og hadde selvsagt mange planer for sin pensjonisttilværelse. Dessverre fikk hun ikke realisert så mange av dem. Etter en lengre tids sykdom døde hun 19. august 1966. Hennes brennende interesse og innsats for de saker hun var opptatt av, har gitt oss ikke bare minner, men virkelige saker og oppgaver å arbeide videre med.

Martha Parmer

Østfold biblioteklag 60 år

Hva var deltagerene opptatt av?

Sentralbibliotek for Østfold. Skolebibliotek. Utnytte pressen som propagandamiddel. Lar det seg gjøre å få nye bøker gjennom Folkeboksamlingenes ekspedisjon litt hurtigere? Bør bibliotekaren være medlem av bibliotekstyret, da han som oftest ikke har stort å si? Nei, mente møtets foredragsholder, byråsjef Kildal, bibliotekaren skal være protokollfører.

Det nyvalgte styret med Kaja Stabell som formann sendte straks henvendelse til samtlige formannskap om å bevilge reise og diett for bibliotekar og styreformann til årsmøter. Årsmøtene ble lagt til søndager. I 1939 var det 50 deltagere.

Årskontingenten på kr. 1,- ble senere forhøyet til kr. 2,- for personer og kr. 5,- for bibliotek samt foreninger. Laget hadde 77 medlemmer.

Styret besluttet å søke statstilskudd til 4 dages bibliotekkurs i Fredrikstad og sendte opprop til alle politiske partier om nødvendigheten av økede bevilgninger til folke- og skoleboksamlinger.

En oversikt fra bibliotekinspektøren viser at de kommunale bevilgninger lå fra 2 øre til 67 øre pr. innbygger i 1939-40. Kravet burde være minst 30 øre pr. innbygger. Inspektøren beklager også at det er altfor lite man kan gjøre for bibliotekene med 1.000 kr. årlig, 500 kr. fra stat og 500 kr. fra fylke. Det er ikke nok til effektivt tilsyn med 30 folkeboksamlinger 179 skoleboksamlinger.

Styret sendte brev til hver ordfører og hvert skolestyre i fylket med henstilling om velvillig medvirken til at bevilgningene til boksamling kom opp i 30 øre pr. innbygger. Skoleboksamlinger burde komme på budsjettet med opp til 50 øre pr. skolebarn. Høvelige skap ble også nevnt.

Planer om en stor propaganda-innsats for bibliotekene i fylket med utstilling og foredrag i forbindelse med 400 års jubileet for boktrykkerkunstens oppfinnelse ble kullkastet av krigsutbruddet. Biblioteklaget var i virksomhet til 1942. "Husk å ta med fettkort" sto det på innbydelsen til årsmøtet i Sarpsborg nye bibliotek. Her ble gratisprinsippet hevdet med fynd og klem i en langvarig diskusjon. Skulle bibliotekene slites ned av lesere utenfor kommunegrensen? Utlånstallene var høye, samlingene nedslitt og lånerne ville ikke lese bøker med gotisk skrift. Et annet problem var Herr Reichskommissars milde bokgaver, de ble stuet vekk.

I 1945 ble biblioteklaget igjen rekonstruert av Kaja Stabell. Med nytt pågangsmot la hun frem planen om sentralbibliotek som Østfold endelig fikk, om anskaffelse av bokbil og boksentral for skoler. Hva Østfold biblioteklag har betydd i alle disse årene under skiftende styrer, kan vi bare vise i små glimt og eksempler:

BOKBUSSEN

Biblioteklaget sendte i 1945 inntrengende henstilling til fylkestinget om å bevilge kr. 5000 til felles bokbuss for sentralbibliotekene i Vestfold og Østfold. Det gikk igjennom ved første forsøk. Bussen ble demonstrert ved årsmøtet i januar 1946. Så fulgte arbeidet med å få egen bokbuss for Østfold. Biblioteklaget trykket iherdig på og bevilget alle innestående midler til bussen, kr. 1500 i det hele. I 1953 besluttet fylkestinget å overta driften av egen bokbuss. Biblioteklaget fikk sine penger tilbake fra fylket senere, de gikk til kurs for boksamlingsstyrere. Bussen besøkte fylkets utkantstrøk i 32 år. Da den nye tilskuddsordningen trådte i kraft, bortfalt statstilskuddet. Fylket fikk ikke tilsagn fra kommunene om støtte og bokbussen ble ofret. 12. april 1983 sendte Østfold biblioteklag sin siste uttalelse til fordel for bokbussen. Hovedutvalget for kultur stemte nei og bokbussen ble nedlagt sommeren 1985.

SKOLEBIBLIOTEK

På årsmøtet i 1946 tar biblioteklaget opp en sak som stadig er aktuell 40 år senere. I 1930-årene kom en ny pedagogisk retning inn i norsk skole, arbeidsskoleprinsippet. Den fikk mye omtale og bibliotekfolk var svært begeistret: Skolelesestuer - biblioteket inn i klasseundervisningen. I 1946 fikk deltagerne i biblioteklagets årsmøte demonstrert den første skolelesestuen i Østfold, på Seiersten skole. Senere påtok biblioteklaget seg utgiftene med organisering av boksentral for skoler med klassesett, faglitteratur, lysbilder og filmer. Sentralbiblioteket arbeidet med ordning av skoleboksamlingene og kurs for lærere i bibliotekstell, opplysninger om bevilgninger, lånere og stillinger. Ordfører og skolestyre i alle Østfolds kommuner får igjen brev fra biblioteklaget med anmodning om å øke bevilgningene til skolebibliotek. Ekstra tilskott til mønsterbibliotek er gulroten.

Men årene gikk og det skulle ta lang tid før skolebiblioteket ble et brukbart arbeidsredskap med skikkelig plass. Samlingsstyrene hadde få timer og liten betaling og først i 1970-årene planla skolene bibliotek ved nybygg. Overgang til ungdomsskole ga plassmuligheter.

Folkebibliotek og skolebibliotek organiseres ikke av samme etat. Skolebibliotekene finansieres gjennom skolebudsjettet og skolebibliotekarene er organisert i lærerlaget. Skolebibliotekene utvikler seg i takt med undervisningen. Dermed er biblioteklaget en sekundær organisasjon i skolesammenheng. Samarbeidsproblemer vil dukke opp. Biblioteklagets forslag om å formalisere samarbeid på lokalplan vil kanskje gi de beste resultater. Det kan gi interessante muligheter siden den nye bibliotekloven ikke omfatter skolebiblioteket.

UTADRETTET VIRKSOMHET

Studievirksomheten var livlig i etterkrigsårene. Bibliotekene grep til og stilte etter evne leserom til disposisjon. Bibliotekarene satte i gang litterære studiesirkler og var ringledere. Sentralbiblioteket skaffet studiemateriale. Biblioteklaget drøftet stadig propagandatiltak, ofte i samarbeid mellom bibliotek og folkeopplysningsråd eller folkeakademier. Orientering om årets bøker på årsmøtene ga inspirasjon til videre formidling.

AV-medier i biblioteket foreslås på årsmøtet i 1953. Der drøftet man opprettelse av filmsentral for opplysningsfilm. Lydbånd med filmstrips lanseres som ny form for foredrag. Er det bare en feilerindring at det alltid var noe galt med lyden?

Benytt pressen som propagandamiddel lød et av forslagene fra biblioteklagets møte i 1938. Det er et godt forslag i dag også. Pressekontakt var emnet på årsmøtet 1985. I 1984 hadde biblioteklaget et temamøte om PR og markedsføring av bibliotek.

TV og nærradio gir gode markedsmuligheter og biblioteklaget kommer nok til å presse på.

OPPSØKENDE BIBLIOTEKVIRKSOMHET

Bibliotek i sykehus og fengsler var et av forslagene på det første bibliotekmøtet i 1938. Tanken om å oppsøke blinde og vanføre hjemme ble lansert på årsmøtet i 1957. Ensomme gamle burde også få bibliotektilbud. Det kom mange forslag om hvordan dette kunne gjennomføres. Speidere, husmorlag og pasientvenner kunne kanskje påta seg å ga rundt til folk. Resultatet ble at hver skulle begynne på sitt hjemsted og fortsette diskusjonen på neste årsmøte. Da ville de ha erfaringer og ideer. Slik har mange saker utviklet seg gjennom samarbeid mellom medlemmene og ikke ved direktiver ovenfra.

Oppsøkende bibliotekvirksomhet har senere vært møtetema i 1975 og 1980. Den drives nå profesjonelt og det er utviklet diverse hjelpemidler i årene som er gått siden den noe famlende starten. Spesialgruppen for oppsøkende bibliotekvirksomhet driver utviklingsarbeidet videre.

MEDLEMMENE OG BIBLIOTEKLAGET

Fra starten av har Østfold biblioteklag vært åpen for alle bibliotekansatte, alle politisk valgte bibliotekstyremedlemmer og andre interesserte. Foreninger kunne også tegne medlemskap, f.eks. folkeopplysningsrådene. Så gikk det noen år. Bibliotekene grodde og "andre interesserte" falt fra. I 1960 ble det pekt på at de fleste skolebibliotek og deltidsbibliotekarer ikke var medlemmer. Medlemsverving ble satt i gang og utdannelse for deltidsbibliotekarer ble emnet for årsmøtet 1960. Bedre kvalifikasjoner med 14-dagerskurs og korrespondansekurs ble lagt til rette og fulgt opp. Skolebibliotekarene gikk andre veier.

Medlemsmøter er ikke bare faglig informasjon. Sosialt samvær mellom mennesker med felles interesser gir ideer og inspirasjon. Det er alltid noe å ta med hjem, nye tanker eller praktiske detaljer. Samværet har en uformell og ledig tone. Vi liker oss i biblioteklaget. Styret har lagt vekt på trivsel og skapt en god tradisjon.

Til 1960 sto Østfold biblioteklag på egne ben. Fra 1960 har laget vært medlem av Norsk bibliotekforening og har bedre kontakt med resten av landet. Fra 1973 er Østfold biblioteklag regionallag av Norsk bibliotekforening. Store endringer har skjedd, vidtrekkende, og vanskelige saker behandlet. Stikkord som: Det utvidede kulturbegrep, ny tilskuddsordning for kommunene dekker serier av utredninger og debatter.

I 100-års beretningen får vi bedømt resultatene.

La oss sørge for å beholde noe av det som har preget Østfold biblioteklag i 60 år.

Aud Nordgarden Grimstad

Bibliotekoppgaver i dagens samfunn

Det er nå opplest og vedtatt at vi har særdeles viktige oppgaver i informasjonssamfunnet.

I det postindustrielle samfunnet stilles det helt andre krav til informasjonsformidling enn tidligere. For det første vil informasjonsmengden strømme inn i alle hjem via Tekst-TV, satelitter, Kabel-TV m.m. Vi kan også hver eneste dag lese at avisene har begynt å interessere seg for informasjonsformidling via databaser og TV og samtidig har det aldri vært så stor interesse for avisaksjer. Og hvorfor? Informasjon er blitt makt, innflytelse og kapital. Dette har riktignok også hatt gyldighet tidligere, men først nå er det tydeliggjort.

Hvor bør bibliotekene stå i dette teknologiske bildet? Publikum har alltid ventet at bibliotekene rår over en større informasjonsmengde enn de selv har og her ligger utfordringen: Bibliotekene må fortsatt være en serviceinstitusjon som ligger i forkant av publikums egen tilgang til informasjon. Greier vi det, vil vi også kunne inspirere til økt bruk av det skrevne ord og vise verdien av våre tradisjonelle evner. Et viktig poeng her er at våre tjenester er gratis slik at alle kan få både den informasjon og inspirasjon de har behov for, uavhengig av om de har råd eller ikke. Dette vil samfunnet være tjent med, ellers vil det skapes en informasjonskløft som skiller tapere og vinnere. En offentlig informasjon som fungerer vil medvirke til aktivisering i samfunnsdeltakelse og til at enkeltmennesket vil greie seg både i arbeidslivet og i medmenneskelige forhold.

Folkebibliotekenes rolle når det gjelder utvikling og formidling av språk og litteratur skulle være udiskutabel, da dette tradisjonelt skulle være vår hovedoppgave. Jeg vil likevel peke på vårt ansvar overfor barn og unge i en billedmediaverden. Hvis disse unge skal kunne fungere i det informasjonssamfunnet jeg har beskrevet, må de først ha lært å tilegne seg kunnskaper via det skrevne ord. Jeg er ikke redd for at språket og boken skal forsvinne så lenge vi har et språk å kommunisere med. Men jeg nærer en frykt for at det blir et fåtall som etterhvert kan benytte seg av trykt informasjon. Resultatet kan da bli at vi får en elite som har tilgang til den nødvendige informasjon og denne eliten vil sitte med makt og innflytelse.

Det er en skam at vi ikke har nok ressurser hverken når det gjelder personale eller materiale til å formidle tilstrekkelig kvalitativ lesning som motvekt til flommen av ferdigproduserte billeder og meninger.

Det er faktisk en menneskerett at den oppvoksende slekt blir rustet til å møte den påvirkning de stadig blir utsatt for.

Hva kan så gjøres for at folkebibliotekene skal kunne nå de nødvendige mål både som informasjonsformidlere og inspiratorer til et kvalitativt bedre liv for enkeltmennesket?

Jeg mener vi først må slutte å skylde på for liten forståelse hos politikerne - ihvertfall inntil vi selv har greidd å formulere klare målsettinger for vårt arbeid. Det er først når disse er formulert at politikerne kan ta standpunkt og vurdere ulike alternativer. Men da må også bibliotekarene bruke sine folkevalgte styringsorganer!

Bibliotekmiljøet har i lengre tid etterlyst en overordnet utredning om bruk av felles ressurser og hvordan de ulike bibliotektyper skal samarbeide og forholde seg til hverandre. Nå kan vi med tilfredshet konstatere at den samme utredningen er blitt etterlyst i Stortinget under behandlingen av bibliotekloven. Dette er en utfordring til at sentrale bibliotekmyndigheter i samarbeid med bibliotekfolk både innenfor folkebiblioteksektoren og fag- og forskningsbibliotekene vil utrede hvordan et landsomfattende biblioteksystem skal fungere slik at vi kan imøtekomme de kravene samfunnet stiller oss. Da må vi også gå ut i fra at vi kommer til å få en klarere utformet målsetting som kan vinne forståelse overfor bevilgende myndigheter, slik at vi blir satt i stand til å møte de økende krav til informasjons- og kunnskapsformidling våre lokalsamfunn stiller oss.

Olav Zakariassen

Et dansk slagord i Norge

En svært lang og dertil sjelden tenkt tankerekke lå nedfelt i én tankestrek. Hadde en først vært gjennom denne tankerekken, som de fleste bibliotekarer har gjennom fagdebatten i tidsskrifter og på møter, var slagordet utmerket.

Det er den økonomiske krise det siktes til; det oppfatter alle. Men når en viser slagordet til politikerne i disse høyrebølgetider har de lett for å falle hen i dysleksi og lese: "Bryd krisen - stryk biblioteket". Og dermed er vi ved knuten i all argumentasjon omkring hvorvidt det er en fornuftig investering å satse penger på bibliotekvesenet. Her deles vi grovt sett i to leire: De som syns at bibliotekvesen er noe en kan koste på seg hvis en har råd og de som mener at et godt bibliotekvesen er en nødvendighet for å få fram kreative mennesker til et høyt samfunn. I denne omgangen nøyer vi oss med kreativiteten og ser bort fra utviklingen av innlevelsesevne og mellommenneskelig forståelse.

Synet på bibliotekvesenet som noe litt luksusbesmittet, i egentligste forstand formålsløst noe, finner en hos en sannsynligvis stor majoritet av politikere i alle partier. Men ettersom det ser ut som vi går mot topartistaten, kan vi nøye oss med å se på Arbeiderpartiet og Høyre. Programmene er uinteressante i denne sammenheng; det er hva de har utrettet mens de satt ved makten som betyr noe. Programmene på riksplan er dessuten fra og med 1986 nesten bare interessante for fag- og forskningsbibliotekene som er med i statsbudsjettet.

Arbeiderpartiet er fremdeles sterkt preget av den gamle, sterke garde fra gullalderen. De kom stort sett fra miljøer der kampen for det daglige brød var såpass hard at de kom til å se intellektuelle sysler som noe litt anløpet noe, hvis de ikke sto klart i klassekampens tegn eller førte via kort vei til mer reelle verdier. De ordnet opp med 30-åra og bygget landet etter krigen. Med den arven dette partiet barer er det vanskelig å omstille seg til en tid med overflod skapt av høy intellektuell kapasitet.

En ny generasjon er i ferd med å prege partiet. Den gjorde sitt første løft med kulturmeldingene, men typisk er det at resultatet av meldingene ikke har betydd noen skikkelig økonomisk satsing. For bibliotekene har ikke kulturmeldingene løst ett eneste av de problemene vi hadde. Derimot er det dukket opp en del nye i kjølvannet av dem.

Dypest inne i partiets sjel ligger kimen til en uttalelse jeg hørte fra en av dets eldste: "Det var ikke bibliotek der jeg vokste opp. Det er blitt folk av meg og".

Med Høyre er det annerledes. Partiet har en lang tradisjon med respekt for lærdom. vitenskap og et rikt språk. Kunst er heller ikke noe fremmed for Høyretradisjonen, i alle fall ikke hvis den har et snev av patina og ikke er for rabulistisk. Men partiet er, og kanskje i økende grad, et parti med sans for offentlig sparing og privat forbruk. Den lærdommen som er mest verd i Høyre er den som leder via en relativt kort vei til inntekt.

Høyre bidro også med et kulturløft med den første kulturmeldingen, men ville legge enda mindre penger i gjennomføringen enn Arbeiderpartiet.

Aforistisk kan det hele sammenfattes slik: "Arbeiderpartiet vil bruke mer penger på offentlige tjenester, men skjønner ikke vitsen med bibliotek. Høyre skjønner vitsen med bibliotek, men vil ikke bruke penger på offentlige tjenester". Som mot alle aforismer kan de berørte parter protestere og hevde med hell at dette er ikke sant. Men så er det noe i det likevel.

I alle fall sitter vi igjen med et bibliotekvesen som ikke står i forhold til det høyt utviklede samfunn vi skal betjene. Og hvordan skal vi kunne utvikle den oppvoksende slekts sinn og intellekt så de senere har evne til problemløsing, orienteringsevne i et komplisert samfunn og språklig fremstillingsevne; alt dette som til sammen skaper kreativitet?

Det er jo denne tankerekken som ligger i den lille tankestreken i slagordet. Sats på biblioteket og få dermed frigjort krefter i menneskene som kan ta i tu med kriser og vanskeligheter. Det var samme tankegang som skapte leseselskapene i en tid da det gjaldt å utdanne bøndene til bedre jordbrukere i et Norge fattig på mat. Samme tankegang ligger i dag bak utviklingen av bibliotekvesen i enkelte utviklingsland. For dem er tankerekken kort. Konkret kunnskap gir konkrete resultater. Men for oss må tankerekken bli mye lenger og mer uklar: Ved å utvikle selve tenke- og uttrykksevnen vil vi kunne løse flere problemer.

Vi kan også flytte oss et skritt lenger i tankegangen og si at gode rekreasjonstilbud vil virke befordrende på skaperevnen. Eller gå noen skritt i en litt annen retning og si at konfliktløsningen i verden er avhengig av at en tilegner seg kunnskap om andre kulturer og forståelse for andres tanke- og følelsesliv. Eller nye skritt i en ny retning og si at en må minne igjen og igjen om at verden og livet er komplisert, dette for å motarbeide den kommersielle kulturens enkle løsninger gjennom voldsromantikk og klisjedyrking.

Men politikerne vil nok likevel ha sannhetsbevis og spørre om det nå er sant at alt blir så mye bedre med et førsteklasses bibliotekvesen på alle plan? Kan det måles? Og det er der vårt problem først og fremst ligger. Men det kommer forskningsresultater i utkanter og delområder av vår virksomhet som viser at tankegangen vår er riktig. Dessuten er det en del ting som bare kan gripes med fornuften og ikke kan måles med tall.

I Danmark regner de altså med at en slik fornuftsmessig tankegang vil være så naturlig innarbeidet hos folk at de tør å sammenfatte den i et slagord. I Norge tror jeg det er et slagord for bibliotekarer alene. Da syns jeg bedre om et annet Bibliotekforbundet hadde, selv om det har en aldri så luguber bakgrunn: "Øl, biblioteker og hornmusikk". Det skaper i alle fall noe vi mangler: oppmerksomhet.

Liv Helene Røsaas

Lokal opplysningstjeneste + bibliotek = sant

Endelig! Her skjer det noe nytt og spennende, var det noen som mente. Andre mente imidlertid at dette var da trøtte greier, for er det ikke opplysning bibliotekene alltid har holdt på med? For ikke å snakke om dem som mente at nå hadde biblioteket nok gapt over mer enn det burde.

Så vel innenfor bibliotekvesenet som fra utenforstående møtte vi disse holdningene. Sannheten om "Lokal opplysningstjeneste" ligger et sted mellom disse synspunktene.

Forbruker- og administrasjonsdepartementet ved Statens Informasjonstjeneste stod bak prosjektet. Grunnen til at prosjektet ble iverksatt var at man mente å ha dokumentert et behov hos publikum. Mange har vanskelig for å finne fram til de opplysningene de har bruk for. Videre kan det være vanskelig å få opplysninger og informasjon nettopp i det øyeblikk man trenger den, og i en slik form at den er grei å forstå.

Dette var altså noen av de problemer Askim bibliotek skulle være med å avhjelpe. I premissene for prosjektet heter det: "...en opplysningstjeneste som tar sikte på å gi publikum svar og henvisninger på spørsmål om offentlig forvaltning, enten det gjelder kommunen, fylkeskommunen, fylket eller staten". En ganske omfattende oppgave med andre ord. Det ble gitt grundig informasjon om tiltaket, både i form av brev med brosjyre til alle husstander i kommunen og ved god mediadekning.

Med spenning og en smule nervøsitet gikk vi til dagens arbeid mandag, 3. november 1980 - denne skjellsettende dato i vårt biblioteks historie...

Med flakkende blikk og skjelvende stemme besvarte vi spørsmål om arbeidsmiljø og utetemperatur, om kvinners representasjon i bygningsrådet og om vedhugst i kommunale skoger. I dagene som fulgte tumlet vi med plan for barnehageutbygging, bostøtte, svangerskapspermisjon, protest mot reguleringsplan og hvordan starte eget firma, og ikke minst: Når er neste kommunestyremøte?

Se dette gikk jo tålelig bra, det. Alt dette var spørsmål som det var forholdsvis greit og raskt å finne ut av. Lovsamlinger og lokale etater og saksbehandlere var aldri langt unna, ei heller telefonkatalogen.

Vår oppgave skulle være å gi konkret svar på spørsmålet i de tilfelle der det lot seg gjøre. Ut over dette skulle vi finne ut hvor vedkommende kunne henvende seg, få hjelp og opplysninger. Verre skulle det bli, atskillig verre!

Og med et slikt hjertesukk tenker vi på de tilfellene hvor vi ble tillagt rollene som advokat, psykolog og sosialkurator samt skatteekspert, av og til alle rollene samtidig overfor samme person. Ofte fikk vi en følelse av å være mellom barken og veden, for ikke å si "mellom mennesket og DET OFFENTLIGE".

Den lokale opplysningstjeneste fikk funksjonen som klagemur og problemløser når de fleste andre utveier så stengt ut. Opplysningstjenesten kunne ikke gjøre annet i slike tilfeller enn å vise til bestemmelser og regler, samt henvise til en kompetent person på området.

Nå må det ingenlunde underslås at det også har forekommet mange både hyggelige og morsomme episoder og spørsmål i årenes løp. "Klara Klok" har også stått til tjeneste for rådville mennesker.

Så langt er dette omtalt som fortid.

Men Askim bibliotek fungerer fortsatt som lokal opplysningstjeneste - og vi trives med det. Når dette skrives befinner norsk bibliotekvesen seg midt i en debatt om bibliotekenes funksjon og deres eventuelle framtid. Det er viktig at bibliotekene finner sin plass - og fyller den - i dagens og morgendagens informasjons- og kultursamfunn. I et lokalmiljø vil informasjon og kultur være to sider av samme sak. Det er det lokale biblioteks oppgave å bidra til å fylle begge disse sidene. Biblioteket bør være det naturlige offentlige kontor hvor mennesker kan få henvende seg med sine spørsmål. Uansett størrelsen på problemet, kan biblioteket være med å finne en ende å begynne å nøste i.

Og HVOR skulle man spørre om ikke på BIBLIOTEKET??

Magne Haugland

Video - en naturlig del av Østfold-bibliotekenes tilbud?

Utbredelsen av video syns å øke, både i institusjoner og i hjemmene. Utviklingen går meget fort og i Norge gjorde hjemmevideoen et nytt byks framover i 1985. Med nær 100.000 nye solgte maskiner i tillegg til de 300.000 fra før og med en eksplosiv økning i utlån av den såkalte movieboksen, er det en husstandsdekning med videomaskiner på omkring 30 prosent. Eller sagt med andre ord: en videospiller i hver 6. eller 7. husstand i Norge ved inngangen til 1986.

I dag har ca. 25 norske bibliotek en eller annen form for befatning med video. I Østfold har først og fremst Trøgstad og Marker bibliotek forsøkt å ta video i aktivt bruk, men også flere andre Østfold-bibliotek har interessert seg for denne nye informasjonsformidleren. Er så video noe å ha i Østfold-bibliotekene?

Når bibliotekene i Østfold interesserer seg for video, er det ikke bare for å "følge med i tiden" eller for enhver pris å få alle til å bli bibliotekbrukere. Video er hovedsakelig interessant for bibliotekene fordi mediet på enkelte områder gir helt nye muligheter innen informasjons- og kulturformidlingen og fordi spesielle grupper, f.eks. studiegrupper, barn osv vil ha spesiell nytte av å finne et videotilbud på biblioteket i sitt nærmiljø.

Video-alderen i Norge kan deles inn i tre epoker. Den første videobølgen tok til midt på 70-tallet og var sterkt merket av sadisme, skrekk, vold og sex. Den andre bølgen ble mer merket av seriøse familievennlige filmer, serier og musikkvideoer. Den tredje videobølgen, vi nå står til inngangen ved, kan kalles "edutainment" - eller som uttrykket sier: Underholdning og undervisning. I denne tredje videobølgen vil "do it-programmene" og "how-to programmene" komme for fullt: Treningsprogram, bilmekanikk, fluefiske, matlaging, hagestell osv.

Er Østfold-bibliotekene klare til å ta på seg rollen som formidler av dette nye mediet? Eller vil bibliotekene bli akterutseilte bokisolater?

FORSØK SOM TREKKER FOLK

Bibliotekene i Hå og Vågan har i to år fått midler til forsøk med video. Forsøket startet i januar 1984. Vågan bibliotek har omkring 200 forskjellige videogrammer til utlån og i Hå bibliotek har en kjøpt inn omkring 500 videokassetter.

Dette forsøket er nå avsluttet og i sluttrapporten fra Hå bibliotek går det fram at 1.187 personer over 18 år har benyttet tilbudet. I løpet av ett og et halvt år ble det registrert 20.448 utlån av videogram.

Resultatet så langt fra de to forsøksbibliotekene viser at videoutlån har trukket nye brukergrupper til biblioteket. Av de 263 personer som pr. 1. oktober 1984 var registrert som videolånere i Vågan, var ca. 50% blitt bibliotekbrukere etter at videotilbudet kom. Av disse var omkring 10% også blitt boklånere etter at de først hadde lånt video. Dette viser at bibliotekene gjennom videoutlånet har mulighet til å komme i kontakt med grupper som vanligvis ikke går på biblioteket.

EN NY INFORMASJONSFORMIDLER

Men dersom en velger å satse på video, så har en også andre mål enn bare å trekke nye lånere til biblioteket. Ved hjelp av videokamera og videokassetten kan levende bilder nå lagres og avspilles på en enkel måte. Dette stiller også Østfold-bibliotekene ovenfor nye muligheter innen informasjons- og kulturformidlingen. I denne sammenheng minner jeg for ordens skyld om at bøker og det trykte ord fortsatt er et av bibliotekenes viktigste informasjons- og samlingsobjekt, men at video i framtiden vil være et interessant suppleringstilbud.

Rundt omkring i kommunene fins det mange fine bygdefilmer. Disse kan med fordel overføres til video og lånes ut på biblioteket. Nye videoprogrammer som lages av de mange videoverksteder bør også få en naturlig plass på det lokale bibliotek.

Når jeg nevnte ovenfor at video kan brukes i kulturformidlingen, tar jeg med følgende eksempel, selv om ikke Østfold har noen felemusikktradisjon: I hele dette hundreåret har folkemusikkgranskere og slåttenedtegnere prøvd å skrive ned den norske folkemusikken. Mange av de beste spillemennene våre kan ikke noter og må lære fra lydbånd. Men det er omtrent umulig å høre om kilden bruker oppstrøk eller nedstrøk med felebuen. Ved hjelp av video blir dette problemet eliminert. Om det er nødvendig kan bildet til og med fryses fast. I pedagogisk og instruktiv sammenheng er video ofte et suverent hjelpemiddel.

Mange språkkurs blir i dag supplert med en videokassett, eller hele kurset består bare av videokassetter. Innen sport fins det en rekke instruksjonsprogrammer, for eksempel i fotball, langrennsteknikk og jogging. Det samme gjelder innenfor jakt og fiske hvor det fins videoprogrammer om oppdrett av fisk, fluefiske og partering av elg, for å nevne noen. Innen helseopplysning fins det f.eks. programmer om kreft og eldremosjon. Kassettene "Mats blir født", "Barnets første uker" og "Amming" er programmer som helsesøster i kommunen sikkert ville sette pris på å kunne få lånt til visning på svangerskapskurs.

Kristne organisasjoner har laget en rekke videoprogrammer som kan lånes ut på bibliotekene. Hos ungdom ville musikkvideoer sikkert bli en populær låneartikkel. Fordi tilbudet av videogrammer for barn er meget dårlig i kommersielle videobutikker, bør biblioteket ha et tilbud til denne gruppen. "Karius og Baktus", "Julius" og flere forskjellige norske folkeeventyr på video står i dag på ønskelisten for innkjøp til Marker bibliotek. Slike program kan også vises på "barnetimer" i barneavdelingen i biblioteket. I den pågående videodebatten har det gang på gang blitt understreket at det er en viktig nasjonal oppgave å sørge for offentlig distribusjon av kvalitetsvideo for barn.

En rekke statlige og ideelle organisasjoner lager informasjonsprogrammer på video. For eksempel har Kirke- og undervisningsdepartementet laget en kassett om narkotika og Amnesty International har laget video om sin virksomhet. Video i biblioteket er altså en mulighet til å formidle viktig offentlig informasjon og opplysning til grupper i befolkningen som en vanligvis har vansker med å nå fram til.

Når det gjelder klassisk spillefilm og norsk kortfilm, så mener jeg også at Østfold-bibliotekene i framtiden har en oppgave her. Film- og mediafag er et forsømt fag i skolen i dag. Klassisk norsk spillefilm, som f.eks. "Fant", "Gjest Baardsen" og "Bør Børson jr." har blitt tilbudt Østfold-bibliotekene. Selv er jeg av den mening at filminteresserte bør kunne gå til sitt lokale bibliotek for å låne dette klassiske filmmaterialet.

VIDEOFORSØK I ØSTFOLD

I februar 1982 ble spørsmålet om Marker bibliotek skulle befatte seg med video tatt opp av formannen i biblioteknemnda. Det ble så laget en utredning om behov og konsekvenser for videoutlån i Marker bibliotek. For å gjøre en lang historie kort, så ble framdriftsplaner for videogrammer i Marker vedtatt av Kommunestyret 4.3.86.

I videoplanen og Marker kommunestyres vedtak kommer følgende til uttrykk: "Marker bibliotek skal som en del av det samlede bibliotektilbud settes i stand til å formidle videogram av instruktiv og undervisende karakter, samt programmer for barn. Utlånet skal være gratis. ( ... ). Det gis tillatelse etter kinolovens § 1 til offentlig visning av videogram i Marker bibliotek. ( ... )."

Pr. 1.5.86 fins det 20 videokassetter i Marker bibliotek Biblioteket fikk også konsesjon til å vise video offentlig i sine lokaler under Markermessa 84. I en hel uke ble det da vist aktuelle videogrammer og interessen blant publikum var meget stor og positiv. Sist vinter laget Marker bibliotek i samarbeid med Knappen og Hobøl fritidsklubb videoproduksjonen "På sporet av svensketrafikken". Videofilmen om flyktningtrafikken under Krigen ble et verdifullt supplement til bibliotekets lokalhistoriske samling.

Ved Trøgstad bibliotek har en i dag 20 videokassetter til gratis utlån. Her har en også hatt en stor videoskjerm på lesesalen. Ved hjelp av kulturkontorets opptaksutstyr har det også i Trøgstad blitt laget flere lokale programmer. Best kjent er videofilmen om kampene ved Kolbjørnrud i 1940. Programmene har blitt vist for publikum på bibliotekets lesesal. De to bibliotekene i Indre Østfold har bare positive erfaringer med sitt engasjement på videoområdet.

I Skiptvet har biblioteksjefen lagt fram planer om et eget videorom i biblioteket. I Råde bibliotek fins det en håndfull videogrammer, blant annet lokale programmer fra 17. mai feiringen, bygdedagen og ungdomåret. Sammen med kulturkontoret i Råde er biblioteket med på å formidle utlån av videoopptakerutstyr til lag, foreninger og organisasjoner. Råde bibliotek har ordnet seg slik at et eksemplar av alle lokale programmer som blir laget med kommunens videoutstyr, blir avlevert til biblioteket. Videospiller og TV fins også på lesesalen på Råde bibliotek.

Da Onsøy bibliotek var 100 år, fikk biblioteket videospiller og TV i gave av Onsøy kommune. Utstyret er plassert på bibliotekets barneavdeling. Banken bidrog også med et beløp som er avsatt til innkjøp av videokassetter i tiden som kommer. Onsøy bibliotek har begynt å kjøpe inn instruksjonsprogrammer på video og for 1986 har Onsøy bibliotek kr. 7.000,- på mediakontoen.

Det er viktig at et hvert bibliotek og styre tenker nøye gjennom videospørsmålet. Innkjøp av videogrammer må ikke gå ut over eller redusere allerede eksisterende tilbud i biblioteket. Videre må en for tiden være nøye med at opphavsretten blir ordnet. En må også regne med at en videosamling vil kreve en del ekstra arbeid. Et viktig punkt er også at videoutlån gjennom bibliotek forblir gratis for låneren. Gratisprinsippet må gjelde for all informasjon, uansett form og formidlingsmåte.

VIDEO-POLITIKK

Allerede i Norges offentlige utredninger 1981. nr. 26 om videogram, ble det slått fast følgende: "Det bør derfor etableres en offentlig låneordning for videogram. Mediautvalget mener at bibliotekene bør bygges ut til å ta seg av denne oppgaven".

Statens bibliotektilsyns videoutvalg sier i sin uttalelse til Norges offentlige utredninger 1983 nr. 3: "Massemedier og mediepolitikk" følgende: "Video har sin berettigelse i bibliotekene fordi den ser ut til å bli et stadig viktigere informasjons- og kulturmedium og fordi video på flere områder har spesielle fortrinn framfor trykt tekst og derfor vil gjøre bibliotekenes totale tilbud bedre".

Medieutvalget definerer i Norges offentlige utredninger 1983: nr. 3 Innkjøp og utlån av bøker som "bibliotekenes primære oppgave". Videoutvalget i Statens bibliotektilsyn mener dette er positivt feil og en tanke som er forlatt for mange år siden. Selv om bøker selvsagt spiller hovedrollen, er det nå helt vanlig at bibliotekene har forskjellig audiovisuelt materiell som musikk på plater og kassetter, språkkurs, mikrofilmet materiale, slides, billedbånd osv. "Bibliotekenes oppgave er informasjon og kulturspredning og ikke bok- og/eller videospredning", slår Videoutvalget fast.

Videoutvalget mener det fins muligheter til, på en forsvarlig måte, å framskynde utbredelsen av video i bibliotekene. Det mest nærliggende er å realisere planene Norsk rikskringkasting og Statens bibliotektilsyn har utarbeidet for utlån av fjernsynsprogrammer på video gjennom bibliotekene. Planene går ut på at et utvalg av Norsk rikskringkastings egenproduserte programmer blir distribuert til norske bibliotek. I denne sammenheng har kringkastingssjef Bjartmar Gjerde uttalt følgende: "Norsk rikskringkasting håper å kunne gjøre alle sine programmer tilgjengelige for folk som har videokassettspillere. Vi forsøker å løse det ved et samarbeid med bibliotekene. Trolig er det beste løsningen".

Etter min mening bør det også opprettes et nasjonalt videogramfond som skal spre kvalitetsvideo til folkebibliotekene. Et slikt fond kan i dag finansieres av de avgiftene som er lagt på videoutstyr og uinnspilte kassetter. Hvert år tar Staten inn i overkant av 50 millioner kroner i slik avgift som ikke har kommet norsk kultur tilgode.

Det høye tempoet i medieutviklingen stiller store krav til nytenkning i bibliotekene og ikke minst hos politikerne. Østfold-bibliotekene ønsker ikke å bli akterutseilte bokisolater. Videokassetten har av mange blitt sett på som en "søppeldistributør". Video har imidlertid i seg alle muligheter til å bli en førsteklasses informasjonsbærer og en fin kilde til kunst- og kulturopplevelser. Skal dette skje, trengs det et alternativt distribusjonsapparat og det er her landets bibliotek peker seg ut.

Sagt på en annen måte: Det vokser ikke roser av at man fjerner ugras. En må plante roser. En får ikke kvalitetsvideo av å fjerne elendighetsproduksjonen. En må ha noen som arbeider med kvalitetsvideo og distribusjon. Her har kulturpolitikerne en viktig oppgave av bevilgende art.

Video er barn og ungdoms medium med utrolig positive muligheter. La ikke vår angst for videovold avspore debatten fra det vesentlige: Å gi barn et rikt kulturtilbud med kvalitet. Et samfunn som kun nøyer seg med å sette ressurser inn i kontrollbestemmelser uten samtidig å satse på kunnskapsutviklingen, er et fattig samfunn.

SETT BIBLIOTEKENE PÅ BANEN

Flere Østfold-bibliotek står i dag klare til å påta seg en rolle i formidlingen av video, dersom forholdene fra sentralt og lokalt hold blir lagt tilrette.

En kulturpolitikk som ikke tar hensyn til dette og legger forholdene tilrette, svikter sin oppgave. Kulturdepartementet har klare forpliktelser her, men en aktiv innsats for å gi et videotilbud til publikum gjennom bibliotekene er også avhengig av lokale bibliotekløsninger, lokale politikere og bevilgninger. Det ser ut til at initiativet til video i lokalbiblioteket nå ligger hos den enkelte kommune. Det synes som om det i Kulturdepartementet er liten interesse for at landets biblioteker også skal formidle videogrammer.

Høyres kulturminister Lars Roar Langslet: "Jeg er ikke i tvil om at bibliotekene bør få formidlingsoppgaven også når det gjelder video".

Val talt, Herr kulturminister. La det bare ikke bli prat! Sett norske bibliotek på banen før et utall av videoutleiebutikker har scoret et solid kommersielt og destruktivt kulturfotfeste.

Selv i trange tider kan kanskje gode råd bli dyrest når de overhøres?

Truls Nygaard

Biblioteket som fotoformidler

Den virkelighet som kanskje er mer utilgjengelig enn noen annen, er vår fortid, det svunne, det som for oss er historie. Kan fotografiet hjelpe oss her? Regner vi det sånn at vår egentlige, skrevne historie er godt og vel tusen år gammel, kan vi med en viss rett hevde at omtrent ti prosent av den er mer eller mindre fotografisk "dekket". Vi har tusener av bilder fra fotografiens barndom i Norge omkring 1850 til i dag, i stigende antall etterhvert som vi nærmer oss vår egen tid.

Dette er bakgrunnen for opprettelsen av Østfold fylkes billedarkiv i 1963 - langt forut for tilsvarende tiltak andre steder i landet. De gamle fotografiene som lå upåaktet og henslengt på loft og i kjellere, skulle frem i lyset og bli tatt vare på ved hjelp av moderne reproduksjonsteknikk. Man gikk løs på arbeidet i ydmykhet og med små midler, og man ventet seg neppe de helt store resultater. I dag har to mann hendene fulle med å ta imot det som kommer inn og med å formidle de mange kopibestillinger.

Samlingene teller ca. 80.000 bilder, hvorav ca. 30.000 er systematisk ordnet med mulighet for rask gjenfinning.

På fylkesplan fins det ikke større samlinger. Mens de fleste lignende samlinger gjerne består av én enkelt eller flere fotografers etterlatenskaper, er fotografiene i Østfold fylkes billedarkiv plukket frem fra folks private gjemmer, ofte med bevisste forestillinger om hva man er på jakt etter. De omfatter derfor et meget rikt register av menneskelig virksomhet i lokalmiljøene. Alle yrkesfotografene i fylket gjennom tidene er representert, foruten mange av de tidlige amatørfotografene - som med sitt nære forhold til omgivelsene ofte betyr noe helt spesielt.

Det dreier seg langtfra om en rent materialistiskmuseal dokumentasjon. Selvsagt vil fotografiet være en uunnværlig kilde til kunnskap i så måte; men har man behandlet gamle fotografier i en del år, blir man mer og mer opptatt av det de kan fortelle om mennesket selv. Fotografiets store gjennomslagskraft for mer ubevisste inntrykk nedfeller seg som en grobunn for vår oppfatning av fortiden, samtidig som både helheten og detaljene i et fotografi skaper en ekte tidsfornemmelse og bidrar til å gi den rette følelsen for det man ser. Dette innbyr til å bruke intuisjon og innlevelsesevne i historieoppfatningen.

Utviklingen har avslørt et mye sterkere behov for bruk av samlingene enn man vel hadde ventet seg, og det øker i rask takt. Benevnelsen "arkiv" gir gjerne inntrykk av noe som hviler trygt i seg selv og samler støv. Kanskje er benevnelsen feilaktig - i alle fall gjelder det inntrykket. Innsamlingen alene krever en ustoppelig produksjon av bilder i mange varianter og formidlingen har påskyndet en slik verkstedlignende virksomhet i vesentlig grad. Men dermed er også formålet oppnådd.

Mye taler for at det settes en tidsgrense oppad til 1950-årene - for "gamle fotografier" som skal samles inn i offentlig regi. Østfold fylkes billedarkiv har hele tiden pålagt seg selv en slik begrensning, dels for at kapasiteten skulle utnyttes best mulig til det som først og fremst måtte reddes fra ødeleggelse - dvs. det eldste materiale, dels fordi fotodekningen etter 1950-60 har vært så enorm - og også fordi folks økte bildebevissthet har ført til større respekt for bildene og deres bevaring. I dag kan man skimte omrisset av en fremtidig utvikling henimot en nedtrapping av det generelle innsamlingsarbeid og prioritering av formidlingen.

Alt nå spiller bibliotekene en viktig rolle i arkivets formidling. Flere bibliotek har skaffet seg kopisett av arkivets registreringskort for sitt distrikt, så publikum kan orientere seg om det bildestoff som tilbys - og foreta sine kopibestillinger uten å måtte reise lange veier. Med mellomrom tilsendes kopier av nye kort, som et slags abonnement. Ordningen har fungert bra og fra arkivets side er det stor glede over den brede kontaktflate som bibliotekene tilbyr også i en slik forbindelse. Med tiden - når microficheutstyr er blitt mer alminnelig - håper man å kunne gjøre seg nytte av dette for samme formål. Selv om bibliotekene i dag blir tillagt mange oppgaver som de ikke hadde før, kan det vel sies at det her gjelder noe som er meget nært beslektet med det primære informasjonstilbud.

Fredrik Andersen

Boken i en mediatid

De moderne media: alltid ny-nye tilbud for forbruk og raskt konsum. Hurtig registrert og fort glemt. Vi har ikke/gis ikke tid, får ikke ro til å ta inntrykk på alvor, ta dem innover oss og opp i oss selv.

Moderne massemedia vil dekke et umettelig behov (de selv har skapt?) for sensasjoner - gjennom buldrende oppslag av den (oftest) ubetydelige nyhet. Forenklingen blir total og persondyrkingen/-fordømmelsen endimensjonal - hele det moderne massekjendiseriet blir absurd med forskyvning og forvridning av virkelighetsbildet som resultat.

Med vrimmelen av satelitter i rommet, alskens riksdekkende programmer i eteren, de tusener lokale kabler under jorda, med skjermen for våre øyne, walkman for våre ører og glorete SE! her og HØR! der i ethvert kioskvindu og ved alle kassaapparater i alle konsumbutikker er media på stadig mer effektiv verdensdekkende, riksdekkende, lokaldekkende jakt på de arme sanseapparat til oss alle såkalte mottakere.

Det er så man får trang til å stenge av for ikke å bli tatt av mediastormen.

Og så var det altså boken vi skulle skrive om, hva den måtte ha å gi i en kaotisk mediatid.

Den gode boken (den du selv velger og som taler til deg) fører inn mot deg selv, krever noe av deg som individ og et samspill oppstår mellom sender og mottaker, mellom forfatter og leser. Den krever medskaping under konsentrasjon. Den gode bok gjør at vi lever oss inn i, lever med, tenker etter. Og vi blir deltakere, ikke konsumenter.

Den gode boken formidler opplevelser og verdier. I stunder vi selv velger, når vi selv er mest mottakelige, henriver den oss, fører oss til en annen verden som likevel er vår egen, den vi bærer inne i oss, men også til den verden som fins utenfor oss selv. Diktet, fortellingen, skuespillet gir levende bilder for vår indre skjerm - gir oss nærhet til andre mennesker, i andre land, til andre tider. men også nærhet til vår egen samtid.

Den gode boken tydeliggjør, den menneskeliggjør, stiller spørsmål og gir innsikt bort fra dagens flimmer av tilfeldigheter - mot de mer bestandige lover for liv og samfunn. Men den kan også virke like forvirrende, opprivende og meningsløs som tilværelsen selv.

Altså kan dikt, skuespill, essay, novelle og roman gjøre oss litt mer bevisste om det vi dunkelt aner og føler, bringe tanker fram mot større klarhet. Samtidig kan litteraturen virke utvidende og gi en opplevd innsikt i det som var ukjent. Men god litteratur er selvfølgelig ikke bare alvor. Vi skal ikke glemme gleden i leseøyeblikket, smil, humring, latter over den komiske figur, den morsomme situasjon og den velturnerte replikk.

Den gode litteratur er i beste forstand antiautoritær og konsumentfientlig. Den lar oss se oss selv slik vi er, glade eller sorgfulle, med våre vaner og uvaner, frisinnete eller fordomsfulle. Og den søker oftest under overflaten, ned mot røttene, for slik å virke frigjørende, fornyende.

Skal boken overleve i mediasamfunnet, skal det norske språket berges gjennom datarevolusjoner, industrielle omstillinger, det nasjonale oljeeventyr, gjennom næringer som går under og nye som oppstår? Dette er iallfall delvis to deler av samme spørsmål. Hva slags (eller hvor mye) norsk vil vi ha? Klarer vi oss med anglisismer (eller kanskje heller amerisismer), båsespråk, døgnfluespråk, pratespråk hvor klisjeer blomstrer og gror som løvetann? Skal vi si oss fornøyd med alle disse gruppene rundt omkring som forsvarer egen prestisje og egne skanser med ord de bare (eller knapt selv) forstår? Løvetannen er nok ukuelig og ubetvingelig, men må ikke rå grunnen alene. Rundt den, mellom den - overalt - må det gro og vokse en rik flora norsk skjønnlitteratur. Hvorfor? Fordi forfattere har respekt for ord, tar vare på de beste og mest tjenlige og luker ut de andre, samtidig som de skaper nye, der hvor de virkelig passer og trengs. Den bevisste forfatter har ingen lettsindig omgang med ordene. De er resultat av lang søking og bevisste valg, av å prøve og feile, for slik å finne det mest eksakte uttrykk akkurat der, akkurat da. Og forfatterens mål er ikke å treffe en engere krets av snevre eksperter, men alle de potensielle lesere som vil ta seg bryet med å delta og forstå.

Skjønnlitteraturen trengs i vår tid! Ikke minst fordi den virker språkbevarende og språkutvidende. Den hjelper oss til å holde fast ved vår språklige identitet.

Bokens framtid i en mediatid?

Den trenger seg ikke på. Lar oss være i fred. Er altså avhengig av oss. Av vårt initiativ. Av vår vilje til å bruke biblioteket, benytte bokhandelen, velge blant bokklubbene og tilbudene i dem. Men at vi som enkeltmennesker - i alle aldre, uansett bakgrunn - og at vi som nasjon trenger boken, derom kan der ikke være tvil.

Georg Apenes

Boken ved siden av

Det var også den grunnleggende tankegang da folkeboksamlingene begynte å vokse frem i vårt land rundt midten av forrige århundre. Fra jeg, ledsaget av min bestemor - som var over 8 år og derfor hadde lånekort - første gang bega meg til Fredrikstad folkebiblioteks barneavdeling, har min praksis avveket noe fra det ibsenske ideelle utgangspunkt: Vi visste sjelden presis hva vi gikk etter. Det burde helst handle om indianere eller sjørøvere eller Tordenskjold. Men så hendte det da at plassen til Cooper sto tom. Og så ble det til at man lot blikket vandre både til "B" og "D". Derved ble bekjentskap knyttet både med Beskow og Dumas. Skjønt det var vårt faste forsett å oppleve præriespenning ledsaget av "Hjortedreper" ble ferden lagt til Puttes blåbærskog og musketerenes Paris...

Biblioteket er selvsagt fortsatt kunnskapsarsenalet fremfor noe annet. Men det er også noe mer: En besynderlig blanding av kulturelt smørgåsbord, billedgalleri, cirkus, museum, raritetskabinett og smie. Å gå langs hyller og reoler og finne noe man ikke leter etter - noe som rent umiddelbart ikke fremstiller seg som nyttig, men som spennende irrelevant likevel - det står for meg som bibliotekbesøkets forlokkende hemmelighet.

Og i ettertid må jeg innrømme at det kanskje ble boken som sto ved siden av og som jeg intet ante om da jeg bega meg til biblioteket, som ble den viktige. Som ga det fra seg som verken var definert, etterspurt eller vurdert på forhånd.

Peer har en litterær fetter - Espen Askeladd. Han fant de underligste ting langs landeveien frem mot kongsgården: - Jeg fant, jeg fant! Han vant som vi husker finalen i målbinding og ble storartet belønnet for sin ustrukturerte samlemani.

Nyttighetene kan bestilles på dataskjerm i morgendagens elektroniske mirakelsamfunn.

Men den rare boken ved siden av kan bare biblioteket ta oss med til.

Intervju ved Svein E. Nilsen

Odd Spydevold : biblioteksjef og politiker

Hvordan skal man oppnå et godt forhold?

De formelle sidene ved samarbeidet, saksbehandlingsregler osv. er grundig beskrevet før, men fortsatt er det slik at svært mye av samarbeidsgrunnlaget legges ved uformelle og personlige kontakter.

Hvem skulle være nærmere til å ha meninger om dette enn Odd Spydevold, biblioteksjef i Onsøy gjennom 37 år? Spydevold er 68 i år og nærmer seg pensjonisttilværelse. Fra 1948 til 1972 var han deltidsbibliotekar med hovedjobb på Fredriksstad Mekaniske Verksted og fra 1972 i heltidsstilling som biblioteksjef.

Spydevold har vært medlem av Arbeiderpartiet i over 50 år og har hatt en lang rekke tillitsverv i Arbeidernes ungdomsfylking, i klubbstyret ved Fredriksstad Mekaniske Verksted medlem av kommunestyret og formannskap og nå i Fylkestinget.

Man må i hvert fall begynne et sted. Sørg for å holde ordfører og rådmann orientert om det som foregår i biblioteket, send over saksliste og protokoller. Vis at det foregår noe mer enn bare ut- og innstempling. Det er klart det er vanskelig å vinne fram overfor politikerne som ikke er spesielt interesserte. Det er derfor jeg mener at biblioteket må bli styrt av et underutvalg av bibliotekpolitikere og at ansvar og myndighet er delegert i tilstrekkelig grad.

Biblioteket er en for stor og viktig institusjon til å havne som et delområde under et kulturstyre som stort sett er opptatt med å dele ut penger til lag og organisasjoner. Nei, la voksenopplæringa høre inn under skolestyret for det er i skolen det foregår, la museet styres av museumsstyret, biblioteket av en biblioteknemnd osv.

Jeg pleier å si at det fineste yrket av alle må være bibliotekaryrket. Da får du kontakt med en mengde mennesker - mange av dem er politikere og mange av dem blir det eller har slekt og venner som er. Den kontaktflaten må du utnytte for å skape goodwill for biblioteket. Det er altså viktig A ha personlig kontakt med folk, gi dem all mulig service. Det er et langsiktig påvirkningsarbeid, men det fører fram til slutt.

Jeg forsøker selv å satse på barna fordi disse også blir de fremtidige politikere. Hvis barna i kommunen har positive opplevelser fra biblioteket, vil det utvilsomt virke tilbake på biblioteket når de vokser opp og kanskje blir kommunepolitikere. Ved å satse på barn oppnår man to ting: vi gir et nødvendig kulturtilbud til barna mens de er barn, og håper det er en investering biblioteket vil nyte godt av senere. Det må samarbeides med barnehager, skoler og andre - få til skikkelige populære arrangementer i biblioteket Sats på markedsføring og orientering i andres medlemsblader og i informasjonsaviser som kommuner sender husstandene.

De fleste tiltak er langsiktige og det er bare mindre ting som kan gjennomføres raskt. F.eks. må man være villig til å nedprioritere visse områder i en periode for å kunne få til noe annet. For å få 1/2 stilling eller økt åpningstid, kan det være forsvarlig å holde igjen på bokbudsjettet med politikernes godkjennelse.

Jeg håper vi kan få fart i innføringen av EDB slik at vi kan tilby rask og aktuell informasjon og at vi kan få personalet vekk fra tungvinte rutiner som de utfører på kontorer der publikum aldri ser dem. Mange steder legges det for stor vekt på pertentlige katalogkort og lignende. Bibliotekfolket sitter nå isolert med bare et minimum av ansatte til å ta seg av publikum. Nei ta i bruk EDB og la personalet oppholde seg der de skal være, i kontakt med publikum i utlånsavdelingen. La lånerne merke at man bryr seg om dem og la dem ikke stå der, men gå bort til dem, ta initiativet. Så får man heller nedprioritere alt pirkearbeidet. For man må huske at lånerne også er velgere, pressgruppe og politikere : skap god aktiv service gjennom menneskelig nærkontakt.

------------------------------------------------------------------------------------

Intervju ved Svein E. Nilsen

Viggo Nilsen; bokbuss-sjåfør

*Kjørte du Østfold biblioteklag med den "turbussen" noen gang?

Nei, det skjedde aldri, men etter 1954 kjørte jeg en del for et busselskap og der lånte jeg skikkelige turbusser og kjørte for Biblioteklaget. Det var turer til Finland, København, Jylland og flere turer til Sverige. Det ble rimelige turer på den måten.

På Finlandsturen var naturligvis Ove F.S. Moe reiseleder og bidro også med sin kjente (?) diktsyklus hvor det bl.a. heter:

Nei, det var nok reiseleder Ove som skapte dem. Vi kom nemlig grytidlig fram til Stockholm og Ove som hadde vært utenlands før, skulle lose meg fram i gatene og til ferga. Jeg fulgte hans anvisninger nøye, men etter å ha passert den samme rytterstatuen 3 ganger og Spydevold hadde begynt å notere rundetider, fikk Ove sparken som kjentmann i Stockholm. Spydevold kjøpte gyngehest til et barnebarn og tenkte lenge på å overrekke den til Ove som et synlig minne om rundturene i Stockholm, men det ble med tanken.

På den første biblioteklagsturen til Sverige, Gøteborg, skjedde det innbrudd i bussen, forteller Marit. For et sirkus det ble om morgenen da innbruddet ble oppdaget. Hva som ble stjålet? Jo, en boksåpner! På tross av iherdig etterforskning må hendelsen stå i annalene som uoppklart.

1. etasje: för uteliggare

2. etasje: för långliggare

3. etasje: hotell

Det var en opplevelse, og det samme var oppholdet på Liseberg. Men her flirer Nilsen så infamt at vi ikke går nærmere inn på det.

Ove F. S. Moe

Studiereiser

Den første virkelig store studiereisen jeg fikk anledning til å delta i, var til Värmland i 1962. Kaja Stabell og Marit Kjærre var inspirerende reiseledere. Foruten besøk i en rekke värmlanske bibliotek med länsbibliotekarie Ragnar Ljung som vert, opplevde vi også Selma Lagerlöfs gamle venn og sekretær Linus Bording. I to dager lot han oss leve med i Selma Lagerlöfs verden rundt "Löwens långa sjö".

Det var tydelig at denne studiereisen ga mersmak og den ble snart etterfulgt av flere.

Danmark ble således flere ganger et kjært reisemål. Første gang med "hovedkvarter" i Kongens glade København og med studieturer i en rekke bibliotek på Sjælland. Den gang som nå, lå det danske bibliotekvesen på et meget høyt nivå og ga Østfoldske bibliotekarer mange ideer til fornyelse og videreutvikling. også skolebibliotekene ble besøkt, men biblioteket i Hvidovre er vel det som sitter sikrest i minne.

Neste Danmarksbesøk gikk til Jylland. Bibliotekene her var naturligvis også imponerende, sett med norske øyne - For meg ble det imidlertid biblioteket i den lille kommunen Flauenskjold som skulle få størst betydning. Dette bibliotek hadde nemlig et totalbudsjett på den uhyre sum av kr. 55.000,-. Dette var i de dage voldsomt i sammenligning med våre egne beskjedne budsjettrammer.

I årenes løp skulle det bli flere studiereiser til Sverige. Rent faglig tror jeg kanskje turen til Trollhättan- og Göteborgområdet med studietemaet "gjestearbeider-litteraturen" var den mest givende.

Jeg tror vel at turene til Finland for mange vil stå ekstra sterkt i minne. For meg vil den første turen være spesielt knyttet til en særdeles vellykket sightseeing rundt Kungliga slottet i Stockholm. At jeg i årene som fulgte, fikk høre om denne ekstraturen på 4 omganger, var uunngåelig. Etter min andre tur til Finland, da det samme gjentok seg med en annen reiseleder, stilnet historien. "Vårt land er fattigt, skal så bli för den som guld begär", skriver Runeberg i den finske nasjonalsangen. Våre studieturer til Finland motsa skalden på dette punkt, selv i hans hjembygd Borgå, med sitt vakre bibliotek.

Innen en geografisk ramme mellom Åbo og Borgå fikk vi på disse to studieturer besøkt så vel store som små biblioteker. Spesielt EDB-anleggene i Helsingforsregionen var nyskapninger som vakte vår store interesse.

At disse turene ble så vellykkete, skyldes i første rekke to finske kolleger: Hillka Kauppi og Siv Petrell. De ble begge for sin aldri sviktende samarbeidsinteresse hedret med lagets gullbok "honoris causa". Disse turene var vel en vesentlig medvirkning til at Østfold biblioteklag påtok seg den krevende oppgave å være teknisk arrangør for to finsk-norske litteraturseminar i Oslo. Foreningen stod for reisearrangementene til de to litteraturseminar i Finland.

En annen "sekundær virkning" ble Østfoldbibliotekenes store gave på hele 700 bind til det norske bibliotek i Esbo.

Den ukjente leser vil av dette anta at biblioteklagets studieturer utelukkende har tatt for seg faglig stoff. Noen vil kanskje tro at de har vært direkte kjedelige.

Tro om igjen!

Hvem husker ikke den muntre bibliotekgjeng på HVITE HESTEN på Dyrehavsbakken eller den fine solrike dagen ved Vesterhavet?

Vi minnes også glade kvelder på Liseberg, minnerike dager på det vakre Hanaholmen. Hos oss her hjemme husker vi vel best departementets mottakelse i Parkveien og kvelden med finske venner på Elingaard.

I rettferdighetens navn må ikke underslås lagets fine studieturer i eget land. Fra hukommelsen trekker jeg fram turer til Stortinget, Kringkastingen, bedriftsbesøk og besøk hos andre fylkesbiblioteker.

Ser man tilbake på lagets virksomhet, kan det sikkert diskuteres hvilke aktiviteter som er viktigst. En ting er imidlertid sikkert: Sterkest i minnet står nok våre studiereiser. De rommer en opplevelsesrikdom og en faglig akkumulering i vårt fylke. For som sagt: Wenn jemand eine Reise tur, so kann er was erzählen.

Møter og kurs

De første årene var orientering om årets litteratur fast programpost.

1969 Litteraturkurs. Larkollen, 31. okt.- 2. nov. weekendkurs.

1973 Litteraturkurs. Fredrikstad, 27.-30. sept.

1974 Kulturmeldingene og bibliotekene. 5. okt.

1975 Litteraturkurs; Genrelitteratur v/Tor Edvin Dahl og Fredrik Grøgaard. Fredrikstad, 15.-16. mars.

1975 Oppsøkende bibliotekvirksomhet. 14. juni.

1976 Aktiviteter for barn og ungdom i biblioteket v/Trine Berntsen. 6. mars.

1976 Lokalhistoriske samlinger. Elingaard, 28.-29. aug.

1977 Det utvidede kulturbegrep i praksis. 14. mars.

1977 Seminar om AV-media. Fredrikstad, 9.-10. sept.

1978 Kulturtilbud til barn i Østfolds bibliotek. 12. april.

1979 Seminar om barnelitteratur i Barneåret. 6.-7. mars. Politikere, lærere og bibliotekarer møttes på Ørje og i Fredrikstad.

1979 Dialog; bibliotek/kulturkontor. Askim, 6. sept.

1979 Organisasjonsplaner - EDB i bibliotek. Borregaard, 25. okt.

1980 Dukketeaterkurs v/Marit Stubberud. Rakkestad, 14. feb.

1980 Offentlig informasjon, seminar i Fredrikstad og Eidsberg i samarbeid med Østfold fylkesbibliotek, 21.-22. april.

1980 Litteratursosiologi. Kurs ved Østfold distrikthøgskole i samarbeid med Østfold fylkesbibliotek, 1. okt.

1980 Oppsøkende bibliotekvirksomhet. Foredrag og utstilling v/Kajo Carlsen. Rygge, 29. okt.

1981 Bibliotekpolitikk i Norge i 1980-årene v/Jostein Nyhamar. Trøgstad, 30. jan.

1981 Moderne finsk litteratur. Statens bibliotekhøgskole, 21.-22. sept. Arrangert av Østfold biblioteklag og Statens bibliotekhøgskole som en fortsettelse av studiereisen, 23.-28. mai.

1981 Lokal opplysningstjeneste. Rakkestad, 19. nov.

1982 Massemedia-Video-Bibliotek. Ørje, 12. okt.

1982 Lokalhistorie. Hafslund, 22. mars.

1983 Ny biblioteklov. Halden, 28. nov.

1983 Biblioteket og innvandrerne v/lektor Olaf Berggren Fredrikstad, 17. mars.

1983 Temamøte om EDB. Østfold ingeniørhøgskole, 22. sept.

1984 PR og markedsføring av bibliotek v/Sissel Nilsen. Skjeberg, 22. feb.

1984 Østfold-forfattere møter bibliotekansatte. Kveldsarrangement i Gamlebyen, Fredrikstad, 5. juni.

1984 Østfold film- og billedarkiv. Kopieringssituasjonen. Bokbussen. Borgarsyssel, 30. nov.

1985 En god bok, hva er det? Genre i skjønnlitteratur. V/Kari Skjønsberg. Moss, 26. feb.

1985 Biblioteket i samfunnet. Innledninger ved stortingsrepresentantene Ragnhild Queseth Haarstad og Tom Thoresen, fylkesbiblioteksjef Aud Nordgarden Grimstad, konsulent Egil Syversen, og lektor Tor Inge Berger. Marker, 21. okt.

1985 Pressekontakt v/pressekonsulent Petter Meylænder. Elingaard, 28. nov.

STUDIETURER

1962 Värmland; Arvika, Mårbacka, Rottneros, Sunne, 17.-19. aug.

1964 Oslo; Biblioteksentralen, Strømmen og Oppsal, 12. des.

1965 Uddevalla og Göteborg, 19.-20. juni.

1966 København og Helsingborg, 18.-22. mai.

1967 Horten, Tønsberg, Skien, 20.-21. mai.

1968 Jylland; Hjørring, Skagen, Vrå, Aalborg og Fredrikshavn, 22.-25. mai.

1970 Oslo; Statens bibliotekskole, forelesning. Munch-museet og teaterbesøk, 24. okt.

1971 Värmland; Årjäng, Säffle, Karlstad, Mårbacka og Sunne, 4.-6. juni.

1974 Finland; Åbo, Pargas og Borgå, 22.-27. mai.

1978 Göteborg, 2.-3. juni.

1981 Finland; Litteraturseminar i Medborgarinstitutet, Helsingfors, bibliotekbesøk i Helsingforsområdet og i Ekenäs, 23.-28. mai.

1983 Trollhättan og Göteborg. Tema: Innvandrarkultur, 28.-29. april.

1984 Aalborg; Forelesninger i den danske bibliotekhøgskolen i Aalborg, besøk i Aalborg bibliotek og ved 2 filialer.

1985 Oslo. 2 turer til Statens biblioteksentral og Høvikodden, 17. og 18. april.

1986 Larvik og Horten bibliotek, 2 skolebibliotek, 17.-18. april.

BESØK I ØSTFOLD BIBLIOTEKLAG

1973 40 bibliotekarer fra Värmland, 31. mai.

1974 Telemark biblioteklag, 26. "juni.

1982 Finske bibliotekarer på gjenvisitt. Østfold biblioteklag sto for programmet, 12.-16. sept.

Østfold biblioteklag

1926 - 1928 Asphaug, Halfdan

1929 - 1930 Gundersen, Sigurd

1931 Schei, Peder

1932 - 1938 Fins det ingen protokoller

1938, 1945 - 1946 Stabell, Kaja

1939 - 1942 Maastad, Hans

1948 - 1949 Grønhaug, Hans

1949 ~ 1951 Paulsen, Asbjørn

1952 ~ 1955 Wilhelmsen, Wilhelm

1956 - 1963 Hansen, Oliver

1964 Sollid, Arne Kr.

1965 - 1968 Moe, Ove F. S.

1969 - 1971 Pettersen, Ragnar

1972 - 1975 Høidahl, Ebba

1976 - 1977 Spydevold, Odd

1978 - 1981 Skukkestad, Anne Marie

1982 - Lund, Tove

STYREMEDLEMMER

Ahlsen, Enny 1939-42, 1959-64 Kinander, Lisbeth 1977-78

Alfredsen, Anita 1981-83 Kjærre, Marit 1965-73

Andresen, Aase 1957 Kristiansen, Gerd Irene 1977-82

Andresen, Tone 1974-76 Larsen, Frank 1929-30

Askerød, Sigurd 1931 Larsen, Ingrid 1945-46

Beyer-Olsen, Bjørg 1979-82 Larsen, L.O. 1938-42

Bisseberg, Helene 1969-72,1976, Mathiesen, Johs. 1938

Bisseberg, Helene 1983-84 Nordahl, Aug. T. 1931

Bjønnes, Katti 1976 Ottersen, Helge 1948-49

Bringeland, Hans 1926-28 Pettersen, Ragnar 1964-68

Buli, Toril Hansen Røsaas, Liv Helene 1978-81

Gautestad, Finn 1972-73 Sandvik, Margrethe 1948-49

Grimstad, Aud Nordgarden 1984- Solberg, Marit 1977-80

Grønhaug, Hans 1945-46 Sollid, Arne Kr. 1963, 1965-73

Hansen, Ingard Gjerløw 1973-77 Spydevold, Odd 1974-75

Haugland, Magne 1982- Stabell, Kaja 1939-42, 1948-62

Henriksen, Aud 1968-71 Strømsøe, Margrethe 1950-56, 1958

Hernes, Tore 1950-57 Teistung, Lisbeth 1983

Håkaas, Knut 1958 Toller, Helga 1928-31

Jacobsen, Margot 1964-67 Trapnes, Peter Marquat 1926-27

Johnsen, Halvdan, 1945-46 Witsø, Liv 1985

Karlsen, Lovise 1959-63 Østli, Harald 1977-78

ØSTFOLD BIBLIOTEKFORENING

Som et ledd i forhandlingene ved bibliotekmøtet i Fredriksstad inngikk stiftelsen av en bibliotekforening for Østfold. Fylkets bibliotekinspektør, folkehøiskolelærer Halfdan Asphaug, hadde forberedt dannelsen av en sådan forening og utarbeidet et forslag til lover, som blev vedtatt med nogen små endringer. Til styre blev valgt Asphaug, Mysen, bibliotekar Trapness, Moss, og bibliotekar Bringeland, Kråkerøy.

Inspektør Asphaug uttalte at det var en stor tanke som her blev satt ut i livet, og Østfold var det fyke hvor systemet først blev prøvet. Bibliotekar Jenssen ønsket på Norsk Bibliotekforenings vegne den nystiftede forening et velkommen, og fylkesmann Bødtker ytrer sin glede over at Østfold Bibliotekforening nu var dannet. "Mere enn gjerne," uttalte fylkesmannen, "vil jeg tegne mig som personlig medlem av forening." Forsamlingen hilset hans ord med hjertelig bifall.

LOV FOR ØSTFOLD KRETS AV NORSK BIBLIOTEKFORENING

2. Foreningens formål er:

4. Foreningen ledes av et styre og tre medlemmer. Styret velger selv sin formann som tillike er sekretær. Kassereren velges av styret blant dets medlemmer.

5. Årsmøtet holdes senest i august måned. Her skal behandles følgende saker:
 

a: styrets beretning om årets virksomhet
b: decidere regnskapet
c: budgett og plan for kommende års virksomhet
d: valg av styremedlemmer, varamenn og to revisorer

6. Ved alle avstemninger er almindelig stemmeflertall avgjørende. Dog kreves 2/3 flertall av de møtende til beslutning om foreningens opløsning. Opløses foreningen tilfaller dens eiendeler Norsk Bibliotekforening.